TEST DEG SELV side 274

Det var en skuffelse for de europeiske landene at det ikke lyktes FN å komme fram til en bindende avtale om menneskerettigheter i 1948. I stedet vedtok FN en ikke-bindende erklæring om menneskerettigheter. Etter å ha vært i sentrum for krigsbegivenhetene under andre verdenskrig ønsket de europeiske landene inderlig å komme fram til forpliktende avtaler som kunne bidra til å hindre nye kriger og nye overgrep mot menneskeheten. De vesteuropeiske landene ønsket derfor å lage sin egen menneskerettighetskonvensjon. Resultatet ble Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) som ble vedtatt i Roma av de fleste europeiske land 4. november 1950.

I Europa ønsket man et forbud mot dødsstraff, men den som leser EMK artikkel 2 nr. 1, blir kanskje overrasket over at dødsstraff ikke er i strid med artikkelen hvis dødsstraffen er avsagt ved dom av en domstol etter at siktede er funnet skyldig i en forbrytelse som loven bestemmer dødsstraff for. Landene ble ikke enige om å avskaffe dødsstraff. Det ble derfor opprettet tilleggsprotokoller, der de land som var enige, kunne signere. I tilleggsprotokoll nr. 13 ble all dødsstraff forbudt, og nå har alle land i Europa unntatt Hviterussland sluttet seg til forbudet.

Det følger av EMK artikkel 10(2) at ytringsfriheten kan begrenses ved lov hvis det anses nødvendig i et demokratisk samfunn «av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet».

Ytringsfriheten kan etter dette få nokså omfattende begrensninger. Det finnes derfor en rekke lovbestemmelser som begrenser ytringsfriheten. For eksempel gir straffeloven § 185 vern mot hatefulle og rasistiske ytringer, og skadeserstatningsloven § 3-6a gir erstatningsrettslig vern mot ærekrenkelser. Åndsverkloven § 104 gir vern mot at bilde av personer blir brukt i ytringer uten samtykke. Straffeloven § 267 a gir vern mot deling av krenkende bilder av åpenbart privat karakter. Personvernforordningen gir vern mot ytringer som innebærer bruk av personopplysninger som krever samtykke. Forvaltningslovens regler om taushetsplikt er også et beskyttende regelverk. Vi nevner også reglene i arbeidsmiljøloven om varsling av kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, se arbeidsmiljøloven kapittel 2A.

Grunnloven § 16 nevner bare religionsfrihet. Det antas at EMK artikkel 9 favner videre, og at den også beskytter retten til ikke å tro på Gud. Det viktigste er retten til å gi uttrykk for sin overbevisning. Bestemmelsen er derfor nær knyttet til ytringsfriheten.

Retten til å gi uttrykk for sin overbevisning kan bare begrenses med tiltak som fyller vilkårene lov, nødvendig og forholdsmessig, jf. EMK artikkel 9 nr. 2. Bestemmelsen lister opp mange av de samme vilkårene som kan begrense ytringsfriheten etter EMK artikkel 10.

En problemstilling som av og til diskuteres, er om obligatorisk undervisning i KRLE-faget i barne- og ungdomsskolen er i strid med EMK artikkel 9. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) slo fast at det daværende KRL-faget i norsk grunnskole var i strid med EMK artikkel 9. Når faget ble endret til KRLE (Bokstaven E står for etikk mv.), antas faget ikke lenger å være i strid med menneskerettene, men det er fortsatt strid om dette i den norske samfunnsdebatten.

Det er uenighet om hvorvidt et forbud mot å bære religiøse symboler, enten det er smykker eller påkledning, er i strid med EMK artikkel 9. Mest aktuelt er forbud mot hijab eller helt eller delvis ansiktsdekkende plagg. Norge har i opplæringslova § 9-7 forbud mot ansiktstildekkende hodeplagg i undervisningen. Det har støtte i praksis fra EMD at slike forbud ikke krenker menneskerettighetene.

Et annet spørsmål er om det er i strid med EMK artikkel 9 å ha statskirke. Mange land har en slik ordning. Statskirke anses ikke for å være i strid med menneskerettighetene hvis andre livssyn gis likeverdige økonomiske kår. Derfor er det bestemt i Grunnloven § 16 at «alle tros- eller livssynssamfunn skal understøttes på samme linje».

Fengsling, som er et alvorlig inngrep i retten til fri bevegelse, må fylle vilkårene lov, nødvendig og forholdsmessig. En gjerningsperson kan pågripes og eventuelt fengsles hvis vedkommende mistenkes for en alvorlig forbrytelse, jf. EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav c. Nærmere regler om pågripelse og fengsling følger av straffeprosessloven.

En lov som gir grunnlag for fengsling, vil være i strid med menneskerettighetene hvis straffen for lovbruddet er unødvendig og uforholdsmessig. Fengselsstraff for å ha politiske tanker og meninger er derfor i strid med artikkel 5.

Rettferdig rettergang bygger på noen viktige prinsipper, som er skrevet inn i artikkel 6.

Alle har rett til å få sin sak behandlet og avgjort ved en uavhengig og upartisk domstol. Ingen kan fortelle dommeren hvordan han eller hun skal dømme i den enkelte sak, og dommerne må ikke ha personlige interesser i at saken får et bestemt utfall.

Domstolen skal være opprettet i henhold til en lov. I Norge er domstolene opprettet i henhold til domstolloven av 1915. Midlertidige og raskt sammensatte domstoler uten grunnlag i lov fyller ikke kravet til rettferdig rettergang.

Rettergangen skal som hovedregel være offentlig, slik at alle kan kontrollere at behandlingen går riktig for seg.

I straffesaker skal den som er siktet eller tiltalt, anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist, se EMK artikkel 6 nr. 2. Tiltalte skal frikjennes hvis bevisene ikke viser skyld utover enhver tvil.